Vi på Seilduken

Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum

Tenk deg følgende: Du åpner en dør som har vært lukket i mange tiår. Bak den finnes et rom ingen har vært i eller egentlig husket var der. Et rom der tiden har stått stille, der støvet har lagt seg, hvor luften er innestengt og stemningen dempet. Tenk deg at dette rommet ligger midt i Oslo. Midt i travelheten. Midt blant menneskene. Det er ikke til tro, tenker du sikkert.  Men av og til er det eventyret som ligger sannheten nærmest.

Anlagt av fremsynte menn

Direksjonsrommet ved tidligere Christiania Seildugsfabrik er et slikt rom. Selve fabrikken var grunnlagt av unge og fremsynte menn allerede i 1856. Den gang var industribygningen, nest etter Slottet, byens største. Da den ble reist, varslet den at nye tider var på vei, at Norge stod på terskelen til industrialismen. Administrasjonsbygningen sto ferdig i 1916 og det var da direksjonsrommet ble innredet i 2. etasje. Og det ble ikke spart på noe.

 

Hele verden

Første verdenskrig var en høykonjunktur. For bedriften skulle direksjonsrommet være et ansikt utad, en bekreftelse på at Christiania Seildugsfabrik var i tiden selv om firmanavnet tydet på noe annet. Den elektriske lampen, de moderne møblene, det importerte tapetet og det kostbare teppet indikerte ikke bare optimisme, men også en betydelig selvfølelse og et alvor. Her, rundt dette styrebordet ble det fremforhandlet kontrakter med kunder og arbeidsavtaler med de nesten 1000 ansatte. Herfra sto en i forbindelse med hele verden. Interiøret var verdig, høytidelig, men ikke på noen måte satt. Snarere understreket det litt tunge førsteinntrykket at Seilduksfabrikken var noe, at det var en hjørnesteinsbedrift hvor mange mennesker hadde sitt levebrød, ja, at endog for byen selv var denne virksomheten viktig.

sjur harby portrett.JPG
Sjur Harby

Sjur Harby er utdannet magister i nordisk arkeologi og er grunnlegger av dagens Disen kolonial. Han har arbeidet med kulturarv ved en rekke institusjoner som Riksantikvaren, Hedmark fylkeskommune, tidligere Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) m.m. Han driver rådgivning til eiere av eldre bygningsmasse og kulturhistoriske anlegg, utfører tilstand- og tiltaksplaner samt skriver forretningskonsepter for kommersiell bruk av eldre eiendommer.

Fabrikkens kraftkilde var Akerselven. Vannkraften ble temmet i fabrikkens kliniske turbinrom. Foto: Anders Beer Wilse/Oslo museum
Fabrikkens kraftkilde var Akerselven. Vannkraften ble temmet i fabrikkens kliniske turbinrom. Foto: Anders Beer Wilse/Oslo museum

Fabrikken og byen

I en rasende fart utviklet Christiania seg. I løpet av hundre år vokste byen fra snaut 10 000 innbyggere i 1801 til nesten 230 000 i året 1900. De moderne leiekasernene åt seg utover og dannet nye forsteder. Grünerløkka, Sagene, Vaterland, Tøyen het de i nord og øst. Mot vest ble det tettere mellom husene på Frogner, Homansbyen, Uranienborg og Bislett. Murbyen ble et faktum, men det ble også fattigdommen som fulgte med den kolossale veksten. I 1868 hadde folkelivsgranskeren Eilert Sundt anslått at 17% av byens befolkning var å regne som fattige. Mange av dem arbeidet, eller hadde arbeidet på tekstilbedriftene langs Akerselva. Mange av dem var fabrikkjenter.

 

Rundt dette bordet

Har dette noe med tapeter og linoleum å gjøre? Ja, i høyeste grad. I dette rommet ble konjunkturer og arbeidsliv diskutert. Det var her fremveksten av den moderne velferdsstaten og det regulerte arbeidslivet ble formet. Ikke uten kamp. Tvert imot, men etter hvert ble tonen forsonligere. Direksjonsrommet ved Christiania Seildugsfabrik er et tidsvitne til denne utviklingen og det har overlevd tilnærmet urørt frem til vår tid. Det er enestående, ikke bare i Oslo, men trolig i nasjonalt.

Mennene bak Seilduksfabrikken, Grosserer Ole Mathæus Hauge (t.v) og rittmester Thorvald Meyer. Med i etableringen var også verftseier Martinius Christian Brinch og og kaptein Henry Heyerdahl. Foto: Claus Peder Knudsen/Oslo museum
Mennene bak Seilduksfabrikken, Grosserer Ole Mathæus Hauge (t.v) og rittmester Thorvald Meyer. Med i etableringen var også verftseier Martinius Christian Brinch og og kaptein Henry Heyerdahl. Foto: Claus Peder Knudsen/Oslo museum

Følg oss

Nå skal rommet restaureres og vi vil at du skal følge oss. Du skal se hva vi gjør, høre hva vi diskuterer, finne ut hva vi tenker. For vi forvalter indirekte mange menneskers historie. Når rommet er ferdig, skal ingen være i tvil om hva som foregikk her eller at det er gammelt. Med oss i restaureringsarbeidet har vi med oss noen av landets fremste fagfolk. Dessuten samarbeider med Oslo Museum og Byantikvaren i Oslo. 

 

Midt blant menneskene

Så velkommen til oss, til Seilduksfabrikken DA som i dag eier og forvalter bygningsmassen og til direksjonsrommet som hver dag er omkranset av studenter ved Kunsthøgskolen i Oslo. Vi er her vi alltid har vært. Midt i Oslo, midt blant menneskene, der hvor livet lever, men hvor tiden likevel fikk stå stille helt til noen en dag åpnet døren. Velkommen til oss på Seilduken. Velkommen til en eventyrlig reise.  

Direksjonsrommet slik det fremsto da dørene ble åpnet etter tårnerosesøvnen. Foto: Sjur Harby
Direksjonsrommet slik det fremsto da dørene ble åpnet etter tårnerosesøvnen. Foto: Seilduksfabrikken DA

Kulturminnefondet har gitt tilskudd til istandsettingen av rommet