Jan Svendsen iler ned trappen. For anledningen er det en skrutrekker som gjør nytten som lås i dag. Den skal skiftes, slik at Oslo Konserveringsatelier kan gis tilgang til denne delen av den gamle administrasjonsbygningen, uten at andre behøver å være til stede. Gillberg kommer innenfor.

– Åh, for et vær dagen har velsignet oss med. Han skal til å skritte opp trappen.

– Hei, sier jeg fra reposet over ham. Han kikker opp.

– Klikk, sier kameraet. Det første bildet er tatt.

Det bærende systemet

– Tapetet er jo et historisk objekt i bruk sier han.

Vel oppe i direksjonsrommet har han kastet jakken og sett seg rundt. Gulvet er dekket med plastduk, stillaset er montert, og strømmen trukket inn med kabel i rommet.

– Vi ser på dekor, fortsetter han.

– Og på overflaten, men også på det bærende systemet bak. «Det bærende systemet», det er alt som fester tapetet til veggen og som får det til å henge. –

Det hjelper ikke å restaurere en overflate om det bærende systemet ligger i ruiner, sier han og går langs veggene.

– Dette tapetet virker mer fleksibelt enn jeg husker det som.

Fingertuppene hans blir svarte. Sotsvarte. Resultatet av byens eksos, ved og kull siden 1916. Ytterveggen mot gaten er verst. Det skyldes radiatorene, men også at det er her på denne veggen at temperatursvingningene er størst. De andre veggene er bedre, forsikrer han og lar fingrene gli over tapetet igjen. Null støv. Nesten.

Første skritt

– Første skritt er å vurdere tilstanden. Det gjør jeg nå. Deretter må vi tørrense overflaten. Det vil si at vi fjerner smuss og skitt. Til det bruker vi en såkalt sotsvamp. Den løfter av støvet i stedet for å gni det inn i papiret. Dette er jo et relativt mørkt tapet, derfor er det ikke sikkert at du vil oppleve den store forskjellen annet enn på svampen.  Når det er gjort, blir det viktig å avdekke det bærende systemet.

Han klatrer opp på stillaset, lar lyset fra lommelykten følge taklisten. Fingrene leker med skjøtene. Så klyver han ned i igjen, åler seg langs gulvlisten i stedet og kikker inn bak rifter og hull.

– Det ser ut til at tapetet er festet på flere sorter strie. Noe er grovt vevet, noe er finere. Er det fra fabrikkens egen produksjon?

Papp med mer

Dessuten finner han papp og et finere, tett vevet tekstil som minner om et linstoff.

– Det er viktig å forstå hvordan det er gjort, resonnerer han.

– Forstår du oppbyggingen og gangen i et arbeid, er det lettere å restaurere.

– Du ser her, han peker – i skjøtene her bøyer tapetet seg utover. Det skylden at klisteret slipper.

– Her nede, derimot, han peker – her nede poser det seg ut. Det betyr at det i årenes løp har seget. Og her, her er det rett og slett gamle reparasjoner som ikke ser særlig pene ut.

Ofte påføres jo tapetklisteret fra midten og utover langs kantene. Hvor mye du enn smører det utover, vil fordelingen bli ujevn. Altså vil det over tid slippe, der det er minst. Kan dette tapetet være festet til en duk, som i sin tur er festet til strien?

I hundre år

– Om du ser her, har vi fire lag utenpå panelbordene: Strie, papp, finere duk og ytterst altså tapetet. Ikke alt her er like elegant utført arbeid. Hvordan vi skal gripe an dette, avhenger jo også av hvilke forventninger en har til sluttresultatet.

I Norden er jo holdningen at historien skal vises. Det vil si at livet har levd i rommene og satt sine spor i form av alder og slitasje.

I Frankrike derimot, er holdningen snarere at folk skal få se interiørene slik de opprinnelig var ment å fremstå. Det betyr at farger og forgylling skinner. Når vi treffes på torsdag, vil vi komme tilbake med et behandlingsforslag som dere skal ta stilling til. Intensjonen med vårt arbeid er å stabilisere tapetene og sørge for at de kan henge her i nye 100 år.