Møbler og inventar

#

Førsteinntrykket er tungt og solid, et uttrykk for bedriftens posisjon, alder og betydning. Det er viktig å ha i bakhodet at selv om første verdenskrig herjet ute i Europa, selv om det var dyrtid her hjemme med streiker og politisk uro, var perioden fra 1905 til 1920 en vekstperiode for norsk næringsliv. Om Seildukens administrasjonsbygning fremstår som enkel, lot man seg likevel rive med av tidens begeistring for importert luksus og status.

 

Imitert gyllenlærstapet

Veggene er trukket med imitert gyllenlærstapet i papir. Konservator Daniel Gillberg ved Oslo Konserveringsatelier antar i sin rapport at tapetene med stor sannsynlighet kan tilskrives produsenten Paul Balin, Frankrike. Et lignende tapet er publisert i publikasjonen; Schöner Schein, luxustapeten des historismus von Paul Balin (2016). Balins tapeter beskrives som svært eksklusive og hans arbeider finnes representert ved flere av Europas sentrale museer. Eksemplaret her ved Christiania Seildugsfabrikk kan være det eneste eksemplaret i sitt slag som fremdeles er bevart på stedet.

 

Stukkatur og eggskallshvitt

Taket ble fargesatt eggeskallhvitt med limfarge. Enkel stukkatur med tidstypiske medaljonger og trekninger i ny-empire/ny-louiseseize finnes langs veggene og som en elegant krone midt i taket over lysekronen. 

 

Linoleum – fint skal det være!

På gulvet ble det lagt linoleumsbelegg. Mønsteret illuderer parkett og er lagt løst på et plankegulv med pappmellomlegg. Belegget er i god tilstand, takket være et orientalsk, håndknyttet teppe som har dekket store deler av det og som trolig stammer fra samme periode. Teppet er falmet, men i god tilstand, om enn skittent.

sjur harby portrett.JPG
Sjur Harby

Sjur Harby er utdannet magister i nordisk arkeologi og er grunnlegger av dagens Disen kolonial. Han har arbeidet med kulturarv ved en rekke institusjoner som Riksantikvaren, Hedmark fylkeskommune, tidligere Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) m.m. Han driver rådgivning til eiere av eldre bygningsmasse og kulturhistoriske anlegg, utfører tilstand- og tiltaksplaner samt skriver forretningskonsepter for kommersiell bruk av eldre eiendommer.

Møblene som nå står på lager, i påvente av å komme hjem til direksjonsrommet. Foto: Sjur Harby
Møblene som nå står på lager, i påvente av å komme hjem til direksjonsrommet. Foto: Sjur Harby
Skilt fra møbelprodusenten Myrstedt & Stern. Foto: Sjur Harby
Skilt fra møbelprodusenten Myrstedt & Stern. Foto: Sjur Harby

Myrstedt og Stern AB

Heller ikke den øvrige innredningen ble det spart på. Møblene er levert av det velrennomerte Myrstedt & Stern AB i Stockholm. Om dette firmaet i dag klinger ukjent, var det i 1916 et av Stockholms fasjonable varehus med egen møbelproduksjon i Arboga. Møblene er utført i mahogni og alle stoler samt sofaen er trukket med grønt lær. Ved siden av stoler og bord, inkluderer møblementet også bokhyller. Radiatorpanelene kan være produsert etter mål samme sted og er utført i mørkt treverk og smijern. Det er uklart hvorvidt møblene er produsert spesielt for Seilduksfabrikken eller om det er katalogmøbler som er tilpasset bedriftens behov. For eksempel er armstolen utstyrt med initialene CS øverst på stolryggen.

 

Portretter

Interiøret omfatter også en rekke portrettmalerier og en byste. Portrettmaleriene er utført av henholdsvis Aasta Nørregaard (M.R. Wettergreen, 1908, Henrik Hansen, 1917, L.H. Arnestad, u.å.), Eilif Pettersen (Magnus Blikstad, 1922) og Elsa Lystad (Haakon Blikstad, 1961). Med unntak av det yngste portrettet, er de øvrige portrettene innrammet i forgylte rammer av samme type som understreker direksjonsrommets betydning og verdighet. Bysten, trolig av grunnleggeren Ole Mathæus Hauge vet vi foreløpig lite om. Den er utført i bronsert gips etter antikkens forbilder.

Detalj av lysekronen. Foto: Sjur Harby
Detalj av lysekronen. Foto: Sjur Harby

Lysekrone med glødelamper

Elektrisitet var fremdeles en nyvinning i 1916 og derfor forbundet med både status og modernitet. Om interiøret ellers rommet historiserende elementer, var det likevel ingen tvil om at smaken pekte fremover. Når det kom til belysning ble rommet utstyrt med en elektrisk lysekrone i forgylt metall. Produsent er foreløpig ikke undersøkt. I likhet med stukkaturen i taket var den utformet i ny-louiseize, som ved siden av ny-empire, fremdeles var på moten i tiden etter Jubileumsutstillingen på Frogner to år før.

 

Nye gardiner og turbulente tider

På midten av 1930-tallet gjennomgikk direksjonsrommet en forsiktig modernisering. Virkningen av den store økonomiske verdenskrisen i 1929 hadde for alvor rammet Norge i 1931. Selv om den etter hvert slapp taket, forsøkte bedriften likevel i 1934 å kvitte seg med eldre arbeidere, såkalte sinkere, antakelig som følge av produksjonskrisen i tekstilindustrien. I 1936 måtte både spinnerskene og spolerskene gå med på lønnsreduksjon og i 1938 ble 100 arbeidere midlertidig satt på porten.

Det er i dette lyset vi må se moderniseringen, som ellers kan synes både hjelpeløs og ubetydelig. Den handlet strengt tatt bare om justeringer; døren inn til direktørens kontor ble finert med mahogni og påsatt enkelt listverk. Dernest påspandert en dørvrider i forniklet metall og bakelitt og det ble hengt opp nye, grønne gardiner i kunstsilke. Den andre døren ut til forgangen forble ådret (temmelig amatørmessig utført), men også den ble utstyrt med en ny dørvrider. Dørens forfatning kan tyde på at den var lite i bruk og at tilgangen til rommet hovedsakelig skjedde gjennom direktørens kontor.

Detalj av gardinene som henger oppknytt. Trolig utført i kunstsilke på 1930-tallet. Foto: Sjur Harby
Detalj av gardinene som henger oppknytt. Trolig utført i kunstsilke på 1930-tallet. Foto: Sjur Harby
Foto: Sjur Harby
Foto: Sjur Harby
Detalj fra det håndlagde gulvteppe. Foto: Sjur Harby
Detalj fra det håndlagde gulvteppe. Foto: Sjur Harby