Et rom for hatt og frakk

#

Først strie, så papir, deretter gipsarbeid i taket og belistning før maleren slapp til. Det var rekkefølgen. I 1916.

Vi har ikke skrevet stort om det rommet som ligger utenfor direksjonsrommet. Gangen, eller kanskje vi heller skal kalle det entreen, er et lite og mørkt rom med samme takhøyde som direksjonsrommet. Trolig var det her, via hovedtrappen, at direksjonens medlemmer ankom møtene. Her ute hengte de fra seg frakken, la hatten på hyllen, strøk hånden gjennom håret og rettet på sløyfer og slips foran speilet før de gikk inn til dagens møte. Rommet tilhørte den samme lukkede verden som direksjonsrommet, men var likevel mindre alvorstynget. Det var i entreen man hilste og nikket til de som allerede var ankommet, det var her små høfligheter og kommentarer om været ble utvekslet.   

 

Hva vet vi?

Hva er det å si om entreen? For da vi først begynte å undersøke gulv, vegger og tak, oppdaget vi at også dette rommet har en historie å fortelle. Umiddelbart kunne vi fastslå at det har vært pusset opp. Flere ganger. Og historien ser omtrent slik ut: Etter innredningen i 1916 skjedde det ikke stort her før i midten av 1930-årene. Da ble direksjonsrommet nøysomt modernisert samtidig som det ble tatt et tak i entreen også. Vegger og listverk ble malt, døren inn til toalettet fikk ny dørvrider. Trolig var det også da taket her ute ble gitt et nytt malingsstrøk. Denne gang med linoljemaling som erstattet limfargen vi fremdeles har bevart i direksjonsrommets tak.   

38065.jpg

Fra gangen er det også inngang til et toalett. Lettveggen inn mot toalettet er sprosseinndelt med glassfelter i øvre halvdel. Foto: Bygg og Bevar

38047.jpg

Originalt blandebatteri og vask på toalettet. Foto: Bygg og Bevar

sjur harby portrett.JPG
Sjur Harby

Sjur Harby er utdannet magister i nordisk arkeologi og er grunnlegger av dagens Disen kolonial. Han har arbeidet med kulturarv ved en rekke institusjoner som Riksantikvaren, Hedmark fylkeskommune, tidligere Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) m.m. Han driver rådgivning til eiere av eldre bygningsmasse og kulturhistoriske anlegg, utfører tilstand- og tiltaksplaner samt skriver forretningskonsepter for kommersiell bruk av eldre eiendommer.

Svakt gult

Hva mer? Gulvet her ute hadde opprinnelig en parkettmønstret linoleum. Listverket er fremdeles stort sett det originale. Veggene var trukket med strie og tapetsert med maskinpapir som deretter var malt i en svak gulfarge. Døren til toalettet må ha blitt modernisert og er nå gråmalt. Lettveggen inn mot toalettet er sprosseinndelt med glassfelter i øvre halvdel. Gjennom den filtreres dagslyset fra vinduet inn i entreen. Kan hende ble toalettet innredet i 1930-årene. Heller ikke det kan vi si med sikkerhet.

 

Moderniseringene

Så kom krigen. Og deretter freden i 1945. Med den ble det mer enn nok ellers å henge fingrene i ellers. I 1960 opphørte virksomheten i Seildukens produksjonslokaler og nøkkelen ble vridd om. Først på 2000-tallet skjedde det noe. Da ble hele bygningen, med unntak av direksjonsrommet, renovert. Entreen ble utstyrt med sprinkleranlegg og ventilasjonsanlegg. Dessuten, veggene ble kledd inn med gipsplater som deretter ble trukket med glassfiberstrie og malt i en varm gulfarge. Gipsplatene var imidlertid så tykke at de tok luven fra den kraftige takbelistningen som ellers karakteriserer rommet. På gulvet ble det en eller annen gang i etterkrigstiden, vi tipper på 1960- eller 1970-årene, lagt en ny, mønstret linoleum oppå den gamle. Slik sto rommet da vi startet.

38055.jpg

Taket er i to høyder. Det er ventilasjonshull øverst på veggen, sprinkleranlegg og dører på tre vegger. Dessuten listverk. Foto: Bygg og Bevar

Bort med det?

Det er alltid en avveining hva som skal beholdes, og hva som skal fjernes. Når det kom til veggene, visste vi altså at det under dagens gipsplater var bevart et eldre lag av malt maskinpapir festet til strie. Men tilstanden? Vi skaffet oss en oversikt ved å rive mindre partier av gipsplatene forskjellige steder. Espen Viker fra Skytta Bygg for forsiktig frem. Det så ikke så bra ut, papiret innenfor var gjennomhullet av spiker, strien var morken og partier av maskinpapiret var revet vekk. Men svar fikk vi. Og det var nok bevarte flater til at konservator Fredrik Jong fra Oslo Konserveringsatelier kunne gjøre fargeundersøkelser. Hans oppsummering lød slik: «Tak og vegger er nesten hvite med litt gult iblandet. Listverk og dører er litt gulere og et hakk mørkere (mer svart, mer farge). Gulvlistene har også denne fargen, uten nåværende brunmalte kant nederst).»

 

To valg

Vi hadde strengt tatt allerede bestemt oss. Vi skulle montere nye seks millimeter gipsplater. De ville mildne det bastante uttrykket som slike plater gir, og la takbelistningen komme mer til sin rett. Trodde vi. Men hva om vi trakk veggene med strie og maskinpapir på nytt? Tilbakeførte rommets vegger til sitt opprinnelige utseende? Var det mulig? Hvem kunne i så fall gjøre det? Vi begynte å forhøre oss. – Steinar Onstad, ble det svart. – Snakk med Steinar Onstad. Malermester Steinar Onstad.

 

Også, da?

– Relativt liten jobb for så vidt, svarte Onstad da han kom på befaring tidlig på høsten i 2018. – Men det blir mye plunder her, la han til. Ikke så rart, for taket er i to høyder. Det er ventilasjonshull øverst på veggen, sprinkleranlegg og dører på tre vegger. Dessuten listverk. Opprinnelig var dette satt på etter at veggene var trukket med strie og maskinpapir i 1916. – Først strie, så papir, deretter gipsarbeid i taket og belistning før maleren slapp til. Det var rekkefølgen. I 1916, sier Onstad. Konklusjonen ble: Vi tilbakeførte veggene med strie og trakk dem med maskinpapir som vi malte i henhold til Jongs fargeundersøkleser.

DSC_0147.JPG

Det ble besluttet å fjerne plater, strie og papir og startet forfra igjen med malermester Steinar Onstad. Utgangspunktet ble å begynne tilbake på rupanelet, men det ble etterlatt et mindre parti som dokumentasjon til kommende generasjoner. Foto: Sjur Harby

Våger vi?

Men våget vi å løsne listverket i dag, hundre år etter? Espen Viker tvilte. Rundt dørene kunne det nok la seg gjøre, for her hadde listene åpenbart vært tatt av tidligere også. Likedan langs gulvet. Men taklistene? Nei, risikoen for å ødelegge var for stor. Vi ville tape mer enn vi kunne vinne. Konklusjon? Vi besluttet å fjerne plater, strie og papir og startet forfra igjen med Steinar Onstad. Vi rev oss inn til rupanelet, men etterlot et mindre parti som dokumentasjon til kommende generasjoner.

 

Taket

Så var det taket. Jong antok jo at dette også opprinnelig hadde vært malt med limfarge, men ganske tidlig overmalt med linoljemaling. I en fin liten rosett var det montert en lampekuppel, det eneste originale armaturet vi kjenner til fra bedriftens administrasjonslokaler, om vi ser bort fra lysekronen. Lampen ble plukket ned og sendt til oppussing hos Centrum Fornikling. Taket kunne vi deretter male med linoljemaling etter Jongs anvisninger om vi ønsket det.

 

Noe mer?

Men hva med gulvet? Vi fjernet beleggene ned til gulvbordene, men etterlot et felt der alle linoleumslagene er bevart. Gulvlegger Arnulf Elvestad innarbeidet partiet da han la nytt belegg. Vi valgte et linoleumsbelegg som tok opp i seg den mørke fargen fra det opprinnelige. Det gjør nytten, tar ingen oppmerksomhet og legger ikke skjul på at det er nytt.

DSC_0165.JPG

Gulvlegger Arnulf Elvestad innarbeidet partiet da han la nytt belegg. Vi valgte et linoleumsbelegg som tok opp i seg den mørke fargen fra det opprinnelige. Det gjør nytten, tar ingen oppmerksomhet og legger ikke skjul på at det er nytt. Foto: Sjur Harby

Til slutt

Vi fant sporene i veggen etter hattehyllen og speilet. Vi remonterte dem på samme sted slik at folk igjen kan henge av seg jakken og rette på sveisen.