Jacobsen er hentet inn for å gjøre en vurdering av teppet. Hva er det vi har foran oss, hvilken tilstand er det egentlig i og hva er kostnadene ved å reparere det? Lar det seg i det hele tatt bringe tilbake til gammel storhet? Hege Jacobsen har svar og er ikke så rent lite begeistret for det vi har å vise henne.

Tilstand

Vi har båret inn teppet fra lageret på Ensjø og ruller det utover gulvet i et av møterommene. Det er stort. Gud hjelpe meg, det går fra vegg til vegg. Dessuten er det temmelig skittent og flekkete. Det er øyeblikkets vurdering. Men så går Jacobsen og Ahmadi mer systematisk til verks. De studerer knutene, vender på teppet, lar fingertuppene gli over luven, reiser seg opp og tar et overblikk.  Hege skritter opp størrelsen. – Seks meter langt, konstaterer hun. – Tre og en halv meter bredt. Det er 21 kvadratmeter teppe det. Og det er håndknyttet, ikke maskinprodusert. 

Men hva slags teppe? 

– Luven i teppet er av ull, mens renning og innslagstrådene er i bomull, fortsetter hun.

– Mønsteret er enkelt og elegant, med en stor sentral medaljong på et ensfarget rødt midtfelt. Hjørnemotivene som ofte matcher medaljongen på slike tepper, savnes imidlertid her. Hovedborden, ser du, domineres av fint tegnede lianer som snor seg mellom store palmetter og små blomster- og bladmotiver. Teppets stil er typisk for slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Det samme vil jeg si gjelder dets plassering i interiøret. Det er en klassisk representant for en tid da orientalske tepper hørte med i bemidlede hjem og større institusjoner.

Store tepper som dette ga et staselig inntrykk og hadde derfor høy status, helt i tråd med det du ellers har fortalt om utstyret i direksjonsrommet. Kostnadene som var forbundet med å gå til anskaffelse av et slikt teppe var høye. Det må ha vært et økonomisk løft, selv for en bedrift som gikk godt. Men sjeldent er det ikke. Det er heller ikke av ypperste kvalitet rent håndverksmessig. Likevel, jeg vil si at det ligger en betydelig verdi i at det er i god stand og har en presis proveniens som knytter det til et bestemt interiør.

På moten

Vi står overfor et internasjonalt fenomen. For direksjonsrommet på Seilduken er ikke på noen måte et typisk «norsk» rom, slik vi kanskje kunne forventet det i et Kristiania to år etter den store jubileumsutstillingen på Frogner i 1914.Utstillingen var som kjent en nasjonal manifestasjon av hva vi som nasjon var gode for. 

– Særlig etter den store verdensutstillingen i Wien i 1873 ble begeistringen for orientalske tepper vekket i Europa og i USA, fortsetter Jacobsen.

– I tiårene etter var det Tyrkia som sto for den største delen av produksjonen. Senere ble Iran og India også sentrale i eksportmarkedet.

Teppeproduksjonen var dels en uorganisert landsbyvirksomhet, dels en kontraktsproduksjon i regi av sentrale aktører. Et så stort teppe som dette var helt klart produsert i et verksted som kunne gi plass til en tilsvarende stor vevstol som dette krevde, og som kunne forskuttere materialene - farget ull til luven, spunnet bomull til renning og innslag - og kontrollere at arbeidet ble kvalitetsmessig utført.

Smyrna

– Teppet vi har foran oss er etter all sannsynlighet av en type som kalles Smyrna-tepper, som ble laget i ulike byer i det vestlige Anatolia og shippet ut fra handelsbyen Smyrna, i dag kjent som Izmir.

I Smyrna hadde firmaet Oriental Carpet Manufacturers (OCM) sitt hovedsete og frem til det ottomanske rikets fall i 1923 var det dette firmaet som sto for hoveddelen av eksportproduksjonen i Tyrkia. Dette var «Big Business» på den tiden! Boken Three Camels for Smyrna forteller den fascinerende historien til OCM, som ble grunnlagt av globetrottere fra mange opprinnelsesland og representerte globalisering i stor skala lenge før dette begrepet ble introdusert i nyere tid. Lærerikt for å sette vår egen tid i perspektiv, så vel som et gløtt inn i den næringsøkonomiske siden av orientalske håndverkstradisjoner. 

OCM hadde agenter i de store byene i Europa, slik at dette teppet kanskje er blitt bestilt fra København eller muligens også en forhandler i Kristiania, som jo var navnet på Oslo frem til 1924.

Men hva skjer nå?

– Men hva skal dere gjøre med teppet, Hege Jacobsen?

– Vi vil ta inn teppet for at vår reparatør Ali Ahmadi kan vurdere tilstanden.  Det er særlig effekten av mange tiårs eksponering av sollys som har satt sitt tydelige spor på teppet. Den røde fargen har falmet mye, særlig på den ene siden av teppet. Men materialene virker som om de har tålt tidens tann ganske bra, uten store synlige skader. Mye støv og skitt har selvsagt funnet sin vei inn i teppet gjennom så mange år. Men først må det sendes til Arne W. Nilsen Tepperenseri i Moss for en grundig og fagmessig vask!  Først når dette er gjort vil det reelle behovet for reparasjon og restaurering bli helt klarlagt.