Arbeidslivet - arbeidsgivere og arbeidstakere

#

Arbeidslivet består av arbeidsgivere og arbeidstakere. I direksjonsrommet, rundt det ovale styrebordet, under de tunge portrettene, møttes de til forhandlinger. Og det var neppe noen dans på roser.

Protokollene i Riksarkivet fortalte om bedriftens disposisjoner, om direksjonens bekymringer og vurderinger, om hvordan norsk økonomi, arbeidsliv og utenrikspolitikk påvirket den daglige driften. Men hva med arbeidernes stemme? De nesten tusen ansiktene vi ser på de eldste fotografiene, som hver dag strømmet opp Fossveien og ned Seilduksgata til hovedporten ved administrasjonsbygningen. Som fra mandag til lørdag i morgengryet tok på seg arbeidstøyet, som utholdt støv og støy blant maskiner i store haller og som ved århundrets begynnelse kunne regne sin timelønn i ører. Hva med dem? Hvor hører vi deres stemmer her inne i direksjonsrommet? Hadde de noe forhold til det? Kanskje. Kanskje ikke.

En lukket verden

For de fleste av dem var dette trolig en lukket verden, men for de tillitsvalgte var det blankpolerte styrebordet med glassplate og de mørke tapetene en realitet. Så, når vi nå skal i gang med restaureringen, finner vi en nøkkel til forståelse av rommets atmosfære ved å lytte til deres stemmer? Er det noen hensyn vi skal ta, når vi nå polerer opp møblene på nytt og reparerer tapetet? Klarer vi å gjenskape den stemningen som en gang rådet her og som møtte arbeidernes representanter, når det skulle forhandles med bedriftens ledelse? 

 

Mappene  

Vi er i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek på Youngstorget i Oslo. Her, midt i byen, oppbevares dokumentene som lar arbeiderne selv fortelle om sine kår ved Christiania Seildugsfabrik. Tatt i betraktning bedriftens størrelse og betydning, er det ikke mange av dem bevart, og for året 1916, det året administrasjonsbygningen ble innviet og som interesserer oss mest i denne omgang, er alt forsvunnet, viser det seg. Likevel, en anelse får vi gjennom å studere dokumenter fra årene før og etter.

 

Tre bokser

Så her står jeg foran skranken en tidlig fredag morgen i begynnelsen av juni etter å ha blitt hentet nede i resepsjonen av en arkivar. Vi er to stykker. En historiker med sitt eget prosjekt og jeg. Bestillingen er gjort på forhånd, og på en tralle venter tre bokser fra fjernarkivet. I hver av dem ligger mengder med mapper som er merket Norsk tekstilarbeiderforbund. Jeg tar med meg boksene inn, setter meg til rette på lesesalen og åpner dem. Omslagene og dokumentene bærer preg av lang tids lagring. Og jeg oppdager at dette umulig kan være den lokale avdelingens arkiv, men kopier som er sendt moderorganisasjonen til orientering og drøftelse. Det er derfor ikke bare Christiania Seildugsfabrik det handler om, men rapporter og dokumenter fra tekstilbedrifter over hele landet. Kjente navn som Arne Fabrikker, De Forende Uldvarefabriker, Nydalens Compagnie, Solberg Spinderi og Knud Graah. Bedrifter som ikke finnes mer, men som en gang gjorde tekstilsindustrien til en betydelig virksomhet i Norge. 

De tre boksene med dokumenter fra mange tekstilsfabrikker, også fra Seilduken.
De tre boksene med dokumenter fra mange tekstilsfabrikker, også fra Seilduken.

Året 1927

I den første boksen ligger dokumenter fra 1920-årene. Om utsiktene, i alle fall rent økonomisk, i 1916 var lyse, var horisonten nå full av truende skyer. Hele 1920-tallet sto i bekymringens tegn. Eierne truet med å nedlegge bedriften, om de ansatte ikke gikk med på lønnsreduksjon. Dessuten, skulle man overleve i konkurransen fra utlandet, måtte man modernisere produksjonen. Det vil si å skaffe nye maskiner, øke effektiviteten og senke kostnadene. Dessuten innføre to skift for å forsvare investeringen i ny maskinpark. På Seilduken skulle det heretter arbeides fra kl. 06:00 til kl. 24:00.

Jeg blar meg videre gjennom papirene og finner svaret året etter. I et brev fra direksjonen til de ansatte heter det: «Som det vil være vore arbeidere bekjendt, har fabrikken i de senere aar paa grund av de prekære tider og kronestigningen arbeidet meget tungt. Den ubetydelige toldbeskyttelse vi har hat har ikke paa langt nær opveiet differancen mellem arbeidsomkostninger, skatter etc i Norge og de tilsvarende omkostninger i de med os konkurrerende land. Knfr. vedlagte løns-skema for andre europeiske land.» Vedlegget dokumenterte den håpløsheten bedriften kjente på.

En særavtale

Det må ha vært lange forhandlinger, og de foregikk trolig her i direksjonsrommet. De ansattes representanter gikk inn den tunge eikedøren nede, opp trappen, gjennom garderoben til forhandlingsbordet. Den 19. november 1928 inngikk de ansatte ved Christiania Seildugsfabrik og ledelsen en særavtale. Situasjonen tvang dem. Det sto om Seildukens være eller ikke være, om hundrevis av arbeidsplasser, om folk som kunne havne på gata, dersom maskinene her stanset. Prosessen hadde vært langvarig og utvilsomt komplisert. Heller ikke Staten var på bedriftens side, og tollbeskyttelsen som produktene nøt godt av, var i realiteten til liten hjelp. Ikke minst gjaldt dette den konkurranseutsatte sekkeproduksjonen i jute. Staten foretrakk heller billige melsekker fra Calcutta enn å støtte egen industri. En million sekker var importert.

Den signerte avtalen pressen ikke skulle få innsyn i.
Den signerte avtalen pressen ikke skulle få innsyn i.

25 timer per uke

Helt siden 1921 var det arbeidet 25 timer per uke ved fabrikken. I 1925 kom bedriftens ledelse med forslag om 20 % lønnsreduksjon, et krav arbeiderne ikke kunne gå med på. Direksjonen truet med store oppsigelser. Arbeiderne lot seg ikke rikke, men samme år måtte 300 arbeidere gå. Mange av dem var kvinner. Det virket. For det fantes ingen understøttelse å hente for den som mistet sin lønn, og arbeidsgiverens krav i 1927 førte derfor til splittelse blant de ansatte. Lavere lønn var å foretrekke fremfor ingen lønn. De organiserte ga etter og gikk inn for direksjonens forslag, men anmodet om at reduksjonen skulle gjelde alle ansatte, også de som fremdeles gikk på full lønn til tross for arbeidstidsreduksjonen.

 

Vilkårene

Den signerte avtalen var omstridt på alle hold, men forpliktet arbeidsgiver til å gjeninnføre 48 timers uke. Arbeiderne på sin side aksepterte 10 % lønnsreduksjon frem til 1. juli 1929. Bedriften satte inn 50 000 kroner som lønnsgaranti på sperret konto i Christiania Bank og Kredittkasse. I tillegg ble de sju timene som lønnsreduksjonen representerte, notert og skulle etterbetales dersom tidene bedret seg, og produksjonen igjen skulle vise overskudd. Fra arbeidsgiversiden fremholdt Tekstilfabrikernes Landssammenslutning at avtalen ikke måtte få presidens for senere lønnsforhandlinger. Fra direksjonen selv kom det pålegg til fagforeningen om å skjerme avtalen for innsyn fra pressen.

Heller ikke arbeidsgiverorganisasjonen var særlig begeistret for Seildukens særavtale.
Heller ikke arbeidsgiverorganisasjonen var særlig begeistret for Seildukens særavtale.

9 juni 1906

Jeg åpner en ny boks. På et maskinskrevet papirark inne i ett av omslagene står det: «Undertegnede Kristiania Seildugsfabrik og deres organiserede mandlige arbeidere er i dag blevet enige om følgende Prisoverenskomst for arbeidet ved Fabrikkens forskjellige Afdelinger.» Deretter ramses det opp: Gamle Karderi: Julevalser: 31, 5 øre per time. Oliemand 31,5 øre. Presser: 31,5 øre per time. I GamleSpinderi er lønningene lavere: Snellegut: 30 øre per time. Listegut: 24 øre. Over flere sider ramses det opp yrkestitler som ikke finnes mer. Jobber som oljegut, pakker, tørrer og polerer. Bomtriller, smittekoger og seildugsrenner. Bare for å nevne noen. I dag er alt bare minner, men i direksjonsrommet var dette en gang levende begreper med en angitt verdi. Men kan vi bruke denne kunnskapen til noe?

Dokumentene fra Seilduken lå i mapper merket Norsk Tekstilarbeiderforbund. Sammenligner vi forholdene ved Seilduken med landets øvrige tekstilfabrikker, ser vi at forholdene var nedre her enn for eksempel i Hordaland og Rogaland der arbeidsgiverne aktivt motarbeidet arbeidernes organisering.
Dokumentene fra Seilduken lå i mapper merket Norsk Tekstilarbeiderforbund. Sammenligner vi forholdene ved Seilduken med landets øvrige tekstilfabrikker, ser vi at forholdene var nedre her enn for eksempel i Hordaland og Rogaland der arbeidsgiverne aktivt motarbeidet arbeidernes organisering.

Ikke pynte

Blir vi klokere på direksjonsrommet ved å studere gammelt arkivmateriale? Å, jada! I mellomkrigstiden var det ikke lenger rom for ekstravagante investeringer i administrasjonsbygningen. Pengene måtte brukes der de ga avkastning. Rommet ble etter hvert gammelmodig og et bilde på en bedrift i motgang, som slet med små overskudd og hard konkurranse fra utlandet. I en slik situasjon ville det være umusikalsk å investere i oppussing her. Og det er nettopp denne atmosfæren vi skal bevare, når vi setter i gang med arbeidene til høsten. Gjennom direksjonsrommet skal vi vise Seildukens vei fra industrialismens gullalder til det postindustrielle Norge. Den perioden hvor velferdsstaten vokser seg sterk, men også da hele yrkesgrupper og titler forsvant og hvor fruktene av ungt pågangsmot ble til gammel storhet. Det er en viktig erkjennelse. Det at vi ikke pynter på historien, men lar interiøret snakke for seg selv.

En middagslur i en hard arbeidshverdag. Foto: Anders Beer Wilse/Oslo museum
En middagslur i en hard arbeidshverdag. Foto: Anders Beer Wilse/Oslo museum
sjur harby portrett.JPG
Sjur Harby

Sjur Harby er utdannet magister i nordisk arkeologi og er grunnlegger av dagens Disen kolonial. Han har arbeidet med kulturarv ved en rekke institusjoner som Riksantikvaren, Hedmark fylkeskommune, tidligere Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) m.m. Han driver rådgivning til eiere av eldre bygningsmasse og kulturhistoriske anlegg, utfører tilstand- og tiltaksplaner samt skriver forretningskonsepter for kommersiell bruk av eldre eiendommer.

Oslo tekstilarbeiderforening, stiftet 29. mai 1923. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
Oslo tekstilarbeiderforening, stiftet 29. mai 1923. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek