Byggmester Ellen Giskås

#

Jappetiden er høykonjunkturen vi hadde på 1980-tallet. Luksusbilene var mange og forbruket høyt, det var også lånene. I november 87 var det slutt, med påfølgende bankkrise og den verste lavkonjunkturen siden krigen. Det var med dette mørke bakteppe at Ellen Giskås bestemte seg for å bli tømrer..

Da hadde hun allerede tatt allmenne fag (studieforberedende) og drama, så snuoperasjonen var dramatisk. Det manglet heller ikke på advarsler om å ta fagutdanning i skiftet mellom 80 og 90- tallet. Landet var fortsatt rystet etter jobbetiden og skyhøy rente hang igjen som en påminnelse om de gode tidene som hadde vært. Valget skulle likevel vise seg å være riktig. Når utdanningen var over hadde den verste lavkonjunkturer lagt seg og det var tid for vekst igjen. Faglært arbeidskraft var ettertraktet.

Nå kan snuoperasjonen høres mer dramatisk ut enn det den egentlig var. Det var nemlig ikke helt uventet at Ellen valgte akkurat tømrerutdanning. Oppveksten på en gård med et tilhørende lite sagbruk gjorde at det praktiske arbeidet var en del av hverdagen. Ellen fikk være med på det meste som hadde med driften å gjøre. Interesser vekkes ikke i et vakuum, heller ikke Ellens interesse for gamle hus og håndverk. Hennes foreldre var over middels interesserte i gamle ting og historie, og ganske ofte var hun med på auksjoner. Der ble skatoll og kommoder utforsket og begeistringen var stor når den kommende byggmesteren fant hemmelige rom og gjemmesteder bak skuffer og listverk. Hvordan ble det gjort?

Materialvalg og løsninger som både innehar funksjon og estetikk fasinerer fortsatt. Men undringen over håndverket har fulgt med til større objekter, som hus. Faktisk i så stor grad at Ellen i dag samler "litt" på gamle hus.. etterhvert en del her og en del i nabolandet Sverige!

Foto: Renate Giskås Brønstad
Foto: Renate Giskås Brønstad

Stafetten

Våre gamle hus tas vare på av engasjerte folk over hele landet. Men hvem er de egentlig, håndverkerne og kulturminnevernerne?  Bli bedre kjent med dem i denne serien vi har kalt stafetten!

Læretiden ble gjennomført hos et lite firma på Inderøy, en liten kommune i Trøndelag fylke. Fordelen med mindre bedrifter er allsidigheten, noe som også preget læretiden til Ellen. Jobbene besto av både nybygging og arbeid på eksisterende bygningsmasse. I bedriften var det dessuten en kvinnelig kollega, en som Ellen fortsatt deler noen jobber med. Etterhvert ble svennebrevet bygget på med et mesterbrev. Interessen ledet henne deretter dypere inn i bygningsvernet. Først ble det utdanning via Høgskolen i Trøndelag (i dag NTNU) og deretter tre år som næming. Arbeidet ble etterhvert mer rettet mot istandsetting av fredede og vernede hus. Og i dag er det nesten utelukkende denne typen arbeid. 

Byggmester Ellen Giskås har siden 2005 drevet eget firma. Fortsatt dominerer det praktiske arbeidet, men tilstandsvurderinger, befaringer, byggeledelse og søknadsskriving har blitt en større del av hverdagen. Det er også rollen som instruktør på ulike kurs. Undervisning er imidlertid ikke noe nytt for Giskås. Hun har vært vikarlærer på byggfag, noe som ofte var svært lærerikt, ikke bare for elevene...

Elevene skulle legge vindsperre på en garasje. De hadde fått utdelt stiftemaskin av typen som du legger inn mot det du fester og trykker av. En sikker og sen metode. Når man kommer fra byggebransjen er man alltid opptatt av å tenke produksjon og tidsforbruk. I verktøylageret så jeg det lå nye fine stiftehammere, av typen du slår stiften direkte inn i underlaget med et slag. Altså ganske effektivt når man monterer vindsperre. Forutsatt at man treffer godt. 

Elevene ble utstyrt med en av disse hver og den traurige stiftemaskinen ble lagt tilbake i verktøykassen. Med det resultat at vi fikk sikret tilstrekkelig lufting i vindsperra. Gjennomsnittlig to hull pr elev og tolv elever sikret omtrent 24 hull. Lærdommen ble at ikke i alle tilfeller er produksjon og tidsforbruk det viktigste. Man lærer så lenge man har elever.:)

Ellen Giskås

Mange tradisjonshåndverkere i stafetten synes det er vanskelig å plukke ut ett favorittverktøy. Så også med Ellen.. men vent litt! Et verktøy er mer nyttig og trofast enn noe. Det rommer alt man trenger, bringer deg dit du vil og svikter sjelden. I likhet med utallige håndverker i dette landet er favorittverktøyet den trofaste Toyota HiAce`n!

Stafettpinnen går nå nordover til Nordland, nærmere bestemt til tømrer, prosjektleder m.m. Arnstein Brekke! Vi gleder oss.