Jørgen Leegaard, nylig avgått direktør for samfunnspolitikk i Byggenæringens Landsforening (BNL), rister på hodet.

– Ikke en kommersiell aktør i seg selv, sier han.

Men det daværende Miljøverndepartementet mente at den beste måten å sikre tradisjonshåndverkets og dermed bygningsvernets fremtid på var å utvikle et velfungerende marked for slike tjenester. Vi måtte få opp volumet og etterspørselen slik at tradisjonshåndverk ble verdt å satse på som et profesjonelt levebrød. Fokuset ble dels rettet mot å styrke kompetansen i eksisterende håndverksbedrifter, men også sørge for rekruttering av neste generasjon håndverkere. Ved å gi slik material- og håndverkskunnskap økt status skulle yrkene gjøres attraktive for ungdom.

Men også huseierne måtte få sitt. En god bestiller kommer ikke av seg selv. Bygg og Bevar ble svaret på en sammensatt problemstilling.

Takk for innsatsen!

Det var da Christel Wigen Grøndahl ble takket av som prosjektleder sist høst at han nøstet opp i trådene som førte til etableringen av Bygg og Bevar. Som så mange av kulturminnevernets historier i Norge, var også denne bare skriblet ned som stikkord på noen løse lapper.

– Bygg og Bevar ble etablert som et prosjekt ved årsskiftet 2008-2009, begynte han og fortsatte:

– Christel og Sigrid Solheim Murud ble engasjert som prosjektmedarbeidere. På bordet foran dem lå blanke ark og en bestilling. Dessuten en voksende uro for tradisjonshåndverkets fremtid. Hvem skulle føre bygningsarven videre om kunnskapene forsvant?

Han avsluttet med å konstatere at nå, 13 år senere, hadde nettstedet passert 6,5 millioner sidevisninger. Bestilleren, altså huseieren, sto for flertallet av dem. Bygg og Bevar hadde fylt sin plass.

Et tilbakeblikk

– 1980-tallet, svarer han.

– Det var da forbruksøkonomien bet seg fast hos folk flest at vi også så tydelige tegn til bekymring for håndverksfagenes utvikling. Nordmenn begynte å kjøpe nytt i stedet for å reparere det gamle. Privatøkonomien åpnet for det. Samtidig forvitret menigmanns praktiske ferdigheter. 

–1980-tallet ble et slags paradigmeskifte. Rundt 1970 var etterkrigstidens gjenreisning over og ble avløst av en dyrtid med høy lånerente og inflasjon, av industri som enten la ned eller flyttet produksjonen til lavkostland. 1980-tallet derimot skulle bli forbrukernes tiår.

Deregulering

Deregulering var den nye økonomiske politikken og innebar en enklere og kortere vei til banklån. Einar Gerhardsens nøkternhet ble erstattet av en kredittbasert vekst. Forbruksmønstrene endret seg raskt. Vi fikk penger til å kjøpe alle slags tjenester i stedet for å den tradisjonelle selvhjupenheten. Spissformulert selvfølgelig.

Statens lånekasse

Flere faktorer spilte inn selvfølgelig. Husbanken ble etablert i 1946 og la grunnlaget for en industriell masseproduksjon av (ene)boliger i Norge. Statens lånekasse kom i 1947. Den gjorde akademisk utdanning tilgjengelig for alle, mens fagutdannelsen, håndverkeren, ble hengende igjen. Men ikke bare det. Sløydsalene forsvant etter hvert ut av grunnskolen, teoretisk kunnskap trumfet praktiske ferdigheter. Idealet var en universitets- eller høyskoleutdanning som gjorde det mulig å tre ut av det tradisjonelle yrkesvalget. Folk skulle løftes inn i den nye tid. Men hele samfunnet kan ikke gå på Blindern.

En tradisjon forvitrer

Utviklingen fikk konsekvenser. Der sønnens yrkesvalg tidligere hadde fulgt i farens fotspor, sto neste generasjon nå langt friere og yrkeskontinuiteten ble brutt. Heller ikke den brede diskusjonen om håndverkets utvikling og fremtid ble løftet opp. Innenfor kulturminnevernet så en allerede på slutten av 80-tallet, men særlig utover på 90-tallet, med stigende uro hvordan eldre bygningsmasse nå ble strippet helt ned. Av flere hundre års liv og historie kunne bare et skall stå igjen.

Dessuten, og det er det tidligere kulturvernleder Elisabeth Seip i Hedmark fylkeskommune som forteller, ble flomkatastrofen i 1995 en vekker. Plutselig sto hele dalfører under vann og bygningsarven ble påført enorme skader. Men hvem kunne reparere gamle hus og hvordan skulle det skje?

Yrkestolthet

– Begreper som «håndverks- og materialkvalitet», «yrkesstolthet», «et godt stykke arbeid» ble langt på vei begreper tappet for innhold og mening, sier Leegaard.

– Når forbruksmentaliteten fortrengte selvhjulpenheten betød ikke det bare mangel på praktiske ferdigheter hos huseieren, men også at evnen til å lese sitt eget hus, altså bestillekompetansen, smuldret bort. Finishen, det som gjør godt håndverk synlig, slik som sammenføyninger, listing og materialtykkelse ble ikke lenger verdsatt og fremhevet fordi folk ikke lærte å se det. Etterspørselen etter godt håndverk krympet og myten om at kvalitet koster så mye mer, bredte om seg og ble til en sannhet.

2000-tallet

– Så, på 2000-tallet begynte Riksantikvaren og Miljøverndepartementet (nå Klima- og Miljødepartementet) å jobbe systematisk med tradisjonshåndverket. I 2004 kom det en rapport som tok til orde for å ruste opp utdannelsen innenfor tradisjonelle håndverksfag. Et utvalg bestående av representanter fra Riksantikvaren, ABM-utvikling (Statens samordnings- og utviklingsorgan for arkiv, bibliotek og museum) og Norsk Håndverksinstitutt beskrev deretter modellen som ble til Bygg og Bevar. Men skal du etablere et marked, må du ha med aktørene. Derfor engasjerte Byggenæringens Landsforening seg. Ved årsskiftet 2008/2009 var prosjektet en realitet med adresses her hos oss på Majorstua. 

Navet

– Bygg og Bevar skulle …, hva skal jeg si? Han stopper opp et øyeblikk.

– Vi ville at det skulle fungere som et nav, både som en tilrettelegger og en kunnskapsformidler. Tilgjengelig for publikum som et nettsted der du som huseier enkelt skulle finne både råd og artikler om relevante temaer, der fagkunnskap ble formidlet til både håndverker og meningmann.

Han fortsetter.

– Et marked skapes ikke før det foreligger et tilbud, men et tilbud kan heller ikke oppstå uten at det finnes en etterspørsel. Eieren må forstå huset sitt og håndverkeren skal kunne lese bygningen for å bevare kvalitetene den representerer. Og Bygg og Bevar er blitt det bindeleddet det var tiltenkt å være mellom håndverksbedriftene på den ene siden, huseierne på den andre og forvaltningen/myndighetene på den tredje.

Før sirkulærøkonomien

«Sirkulærøkonomi». Det er det vi kaller det i dag, men gjenbruk eller ombruk av materialer og hele hus har dype røtter i norsk byggeskikk. Kanskje er det det som er tradisjonen og at de siste tiårenes forbruksmentalitet representerer et slags unntak.

Leegaard snakker om barndommens Oslo. Industribyen. Fabrikkpipenes tid. Den gang mange bakgårder rommet et lite verksted eller en hel fabrikk. Den gang det var brukthandlere på Grønland som spesialiserte seg på brukte materialer og bygningsdeler i stort omfang. Trengte du en dør, et vindu, et badekar, takstein eller parkett til en hel stue, ja, så dro du dit om du ikke skulle ha det fabrikknytt.

– Hus ble plukket fra hverandre, ikke revet slik vi kjenner det i dag, sier Leegaard. Byggematerialer var en ressurs som kunne brukes om igjen. Og det fantes et selvgående apparat som håndterte dette.

– Hvorfor?

–  Fordi byggeskikken den gang tillot at hus kunne demonteres, men også fordi materialer var kostbart, mens arbeidskraften var rimelig. Det var et tilbud og en etterspørsel, med andre ord et marked som fungerte.

En tradisjonshåndverker, sa du?

Vi må ta i betraktning at mange mennesker ikke aner hva en tradisjonshåndverker er eller hvilke bygningsmessige kvaliteter husets deres eier. De fleste håndverksbedrifter bygger hus med moderne byggemetoder og montering er det klassiske håndverkets motsetning. Men det er plass til dem begge.

Etter en kort pause.

– Tradisjonshåndverk vil nok alltid være et nisjemarked, men langt større enn det vi har sett til nå.

Fremtidens tradisjonshåndverker

– Hvor er fremtidens tradisjonshåndverker? Vi er straks ved veis ende.

Leegaard formulerer seg sakte: – Det grønne skiftet, sier han, – forutsetter at det også finnes gode håndverkere, tradisjonshåndverkere. Mot 2030 vil markedet i langt større grad enn nå fokusere på klimaendring og ombruk. De store aktørene i byggebransjen er for lengst i gang med denne omstillingen, men det gjenstår et omfattende standardiseringsarbeid før ombruk i stort omfang kan bli en realitet. Hvor fremtidens tradisjonshåndverker vil være? Jeg tror håndverket, innsikten og verdiene det representerer, vil oppleve en renessanse. Den dyktige håndverkeren vil du finne som bedriftsleder, som utøvende eller som veileder og forbilde for andre.